frukt-hud-kvinnekroppen-delikat-mysterium-green-houseFor et par uker siden svirret det et bilde av “det kvinnelige muskelsystemet” rundt på det store internettet. Bildet viser en anatomisk fremstilling av kvinnens overkropp med bryster og melkekjertler, som til manges store overraskelse ligner på blomster.

Tekst: Maria Huseby Foto: Skjermdump fra Twitter og Unsplash

Kvinnekroppen er ganske enkelt skikkelig kul, men i tillegg var mange av reaksjonene basert på: “hvorfor har jeg ikke sett det kvinnelige muskelsystemet tidligere, når jeg har sett det mannlige så mange ganger?”

Til tross for at det er fristende å peke på samfunnshistoriens tendens til å utelukke kvinner på ulike sett, finnes det en helt naturlig forklaring på dette: At bryster og melkekjertler ikke er muskelmasse. Det blir derfor ikke korrekt å referere til bildet som “det kvinnelige muskelsystem”, men like fullt:

Kroppen vår ser sånn ut. Hvorfor overrasker det oss? Og hvorfor er ikke flere klar over hvordan kvinnekroppen faktisk ser ut, under huden?

Dette er bare en av mange oppdagelser jeg har gjort de siste årene når det kommer til kvinnekroppen, og hver gang blir jeg like overrasket over hvorfor ingen har fortalt meg dette for lenge siden? Hvorfor snakker vi ikke mer om kvinnekroppen?

twitter-kvinnelige-muskelsystemet-melkekjertler

 «The male gaze»

Svaret på det spørsmålet er naturligvis, som alt annet, sammensatt, men det virker uunngåelig å ikke peke på det mannlige blikket. Begrepet «det mannlige blikket», eller “the male gaze”, ble først brukt av Laura Mulvey i 1975 i essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema.

Det innebærer at vi ser visuelt arbeid, spesielt film og foto, fra et mannlig, heteroseksuelt perspektiv. Mannen står i sentrum for handlingen, og det er hans perspektiv vi blir introdusert for. Kvinnen formes deretter og fremstår som passiv; et (seksuelt) objekt for mannlig nytelse.

Det mannlige blikket er gjennomgående i kunsten, og adopteres mer eller mindre ubevisst av publikum – uansett kjønn.

Derfor er blikket også godt integrert i resten av samfunnet og preger hvordan vi ellers ser på kvinner. Det er viktig å understreke at når det snakkes om det mannlige blikket, menes det ikke at det er gjeldende for alle menn, ei heller ikke forbeholdt menn.

Det er likevel aktuelt å spørre: Hvordan skal vi bevege oss rundt i denne verdenen som en kvinne, hvor vi til enhver tid må være attraktive? Og hvilke konsekvenser får det?

harvekst-truse-mysteriet-kvinnekroppen-billie-unsplash

Foto: Billie / Unsplash

Hårete mål og midler 

Jeg var 11 år i mitt første tydelige møte med fenomenet. Omtrent i den alderen hvor vi sakte men sikkert blir oss selv bevisst og stadig mer påvirket av – og fanget i– samfunnets normer. En jente i klassen min hadde begynt å få hår under armene, og guttene i klassen lo og syntes hun var ekkel. Jeg kan huske reaksjonen hennes: “Det er jo bare hår? Alle har jo det?”. Jeg husker også guttene som svarte: “Men du er jo jente. Det er ekkelt”.

 Dette er et ganske presist bilde på selve essensen i problematikken med blikket:

Kvinner skal være pene, deilige og “liggbare”, og noe av det verste en kvinne kan være er nettopp ekkel.

Jenta i klassen min barberte seg for første gang samme uken, og tok leggene i samme slengen. Angivelig fordi det er lettere å leve et liv i dette samfunnet hvor man oppfyller kriteriene til det som regnes som attraktivt.

På denne måten lærer vi fra tidlig alder å ta avstand fra kvinnekroppen slik den egentlig er. Vi blir fremmedgjort for kroppen slik den er født, da den ikke går overens med kravene det mannlige blikket stiller.

I en tid hvor vi mer enn noen gang blir eksponert for kropp på alle kanter, føles det som om vi likevel fjerner oss stadig mer fra det naturlige. De sidene ved kvinnekroppen som ikke ansees som seksuelt attraktive, snakker vi ikke høyt om.

haarvekst-body-hair-kvinnekroppen-attraktiv-green-house

Foto: Billie / Unsplash

 Mensen & co

Et annet eksempel er hvordan noe av det flaueste som kunne skje i 7. klasse, var å miste en tampong i klasserommet på vei til toalettet. Ingen må for Guds skyld se at du har mensen, for det er jo sykt ekkelt og det betyr at du er det også.

Jeg ser det også i svømmegarderoben. Det eneste stedet jeg umiddelbart kan komme på hvor kvinnekroppen får være noe i nærheten av bare en kropp i all sin enkelhet, verken seksualisert eller erotisert. Selv her, et sted vi kanskje kunne tenke oss at vi fikk være fri fra blikket, ser jeg kvinner gjemme truser med utflod langt inne i skapet så fort som overhodet mulig. Ingen må for Guds skyld se hvor ekle vi er.

Stadig hører jeg folk si at kvinnekroppen er et mysterium. Og det er jo kanskje ikke så rart når det tilsynelatende kun er tillatt å snakke om den eller vise den fram dersom den er i tråd med “det mannlige blikket” vi er tillært. Når kroppens naturlige væremåte og funksjoner blir noe vi skammer oss over og distanserer oss fra. Noe vi prøver å unngå å anerkjenne. 

Konsekvensen av at vi ikke snakker tilstrekkelig ufiltrert om kroppene våre, er at vi mangler kunnskap om dem.

Slik kan et bilde av kvinnelige bryster og melkekjertler gå viralt, utelukkende fordi vi ikke egentlig vet hvordan de ser ut. Slik opprettholder vi en illusjon om at kvinnekroppen bare er det som blir oppfattet som attraktivt. Samtidig sørger vi også for at kvinnekroppen og dens funksjoner forblir nettopp et mysterium. Uansett hvor naturlige de faktisk er.

your-vulva-is-awesome-livmorkaker-mysteriet-kvinnekroppen

Artikkelforfatteren Maria (i midten) på kvinnehelsefest med Johanne og Anja, vulvakaker og livmorkjeks.

***

Maria Huseby driver den inspirerende instagram-kontoen @hvaerdetteenkli, hvor hun deler bilder i lyset av interessene for interiør, kultur, estetikk og bærekraft.