Velg miljøvennlige transportmidler, sa de. Sykling for eksempel. Herregud, Maria! Du må jo sykle! Det er jo så GØY!, sa de. Hm.

Bysyklister. En uglesett gruppe i samfunnet vårt. Langt i fra oversett, men muligens på grensen til utstøtt?

bysyklist-girl-on-bike

Tekst: Maria Huseby Foto: Anja Stang

Du har kanskje sett dem der de suser om kapp med 12-trikken nedover Thorvald Meyers gate, eller kanskje du har hørt 21-bussen og trafikken som liksom oppstår på grunn av deres nærvær i rundkjøringen på Alexander Kiellands plass tute ustanselig.

Eller kanskje du har vært vitne til typen som kjører slalåm mellom folkemengdene i Bogstadveien og du aldri helt skjønner om de faktisk har kontroll eller om det i dette øyeblikk blir kollisjon.

Og så vingler dere selvfølgelig begge i denne redselen om å kjøre på og bli påkjørt, og ender opp med å krasje likevel.

bysyklist-i-oslo-green-house

Vel, disse bysyklistene, de kommer i mange former og fasonger. I dag skal jeg gi dere et lite innblikk i hvordan det er å være én av dem.

For ja – jeg er nemlig en del av denne samfunnsgruppen mange er så skeptiske til. En fersking som kanskje ikke var fullstendig forberedt på hva jeg gikk til.

Vind i håret og melkesyre i bena

For å være helt ærlig var det ikke grunnet miljøargumentet at jeg i utgangspunktet valgte sykkel som mitt transportmiddel, selv om det naturligvis er et viktig pluss.

Det var nok heller dette med å være en del av byen og suse nedover bakkene med vind i håret, som virket forlokkende på meg.

En uslåelig følelse rett og slett, som til syvende og sist gjør alt strevet verdt det.

green-house-bysyklist-maria-huseby

Jeg fikk tidlig erfare at det ikke er bare, bare å være en bysyklist. En ting er det rent praktiske ved å sykle. Oslo er jo en relativt flat by, likevel føles det ut som det er oppoverbakker hvor enn jeg skal. Å alltid ankomme gjennomsvett og sprengrød i ansiktet er ikke akkurat den kuleste entréen.

Noen kunne kanskje advart meg eller i det minste gjort meg bevisst på at enhver strekning tilsvarer følelsen av en treningsøkt?

Jeg mener, å tre av sykkelen midt i en oppoverbakke fordi bena er melkesyre tvers igjennom, for så å måtte gå resten av bakken med sykkelen ved sin side, mens jeg iherdig prøver å finne tilbake til pusten jeg en gang hadde. Og samtidig bli blikket ned av både bilister og fotgjengere i forsøket. The REAL walk of shame, på alle måter.

bysyklist-for-alltid-maria-husebybysyklist-vind-i-haret-green-house

Hvem eier veien?

Å være party pooperen i selskaper hvorav majoriteten kjører mye bil i sentrum. «Staten har brukt millioner av kroner på sykkelstier i det siste og fortsatt klarer dere ikke å bruke de! Syklister i veien hele tida, det skaper jo dobbelt så lang kø i rushtiden! Snakk om miljøvennlig! Er det dette skattepengene mine går til?».

Det har heller ikke vært unngåelig å få med seg de endeløse klagene på syklistenes valg av kjørefelt. Ikke at valgmulighetene våre er så mange. Sykkelfelt, bilvei og fortau – stort sett kun de to siste. Jeg kan love deg at du blir uglesett uansett hvilken du velger. Ofte får jeg en følelse av at jeg tilhører en samfunnsgruppe som blir fryst ut uansett hvilke miljøer vi prøver å justere oss til.

pretty-girl-biking-in-oslo

Jentegjenger som nærmest på trass breier seg utover hele fortauet og nekter å slippe en stakkars liten syklist forbi er bare et eksempel på hva vi må tolerere. Jeg har tross alt ingen rett til å befinne meg på et fortau. Fortau er for fotgjengere. «Herreguud».

Eller bilister som nekter å gi slipp på sine elskede veier i Oslo sentrum, koste hva det koste vil. Men en syklist til eller fra – hva gjør vel dét?

vakker-jente-bysyklist-i-oslo

Prisen å betale

Da er det ironisk at min tid som bysyklist «peaket» da jeg syklet i et sykkelfelt, for syklister (og bare syklister), da det plutselig dukket opp fotgjengere midt i sykkelstien! Åpenbart på villspor. Og i mitt iherdige forsøk på å ikke krasje med de bortkomne, tryna jeg selvfølgelig skikkelig og både brakk og knuste(!) deler av håndleddet. Resultatet ble en hel sommer med gips. Man kan aldri vinne som syklist i byen.

Som bysyklist har jeg forsøkt å skaffe meg et transportmiddel som er rimelig, praktisk og raskt. Vi vil bare fra A til B, komme frem tidsnok. Og så ender vi opp som den store stygge ulven i trafikken uansett hvor vi befinner oss.

Jaja, det er i alle fall bra for planeten. Og vinden i håret kan ingen ta fra oss.

Sender varme tanker til alle mine fellow syklist-venner. Lykke til resten av sesongen!

bysyklist-sykling-maria-huseby