«Jeg tror det blir mindre kjøtt, mer grønnsaker, mer bærekraftig sjømat, økologisk, og et økt og bevisst fokus på at det vi putter i munnen ikke bare potensielt kan skade helsa vår, men også miljøet. Den måten vi spiser på nå, vi som har råd til det, er ikke bærekraftig eller forsvarlig. Jeg tror et slags bevisst måtehold blir gjeldende. Og så, en omfavnelse av alt det fantastiske som produseres i vårt eget land, av skyhøy kvalitet! Kvalitet, fremfor kvantitet og pris. Dette blir viktigere.»

Sånn lød det i 2015 da Matbloggsentralen spurte hvilke trender jeg trodde kom til å prege matscenen fremover. Jeg hadde allerede kjøttfrie mandager hjemme og på bloggen, og et halvt år senere kom min første kokebok, Kjøttfri Mandag. 52 kjøttfrie middager, én til hver mandag i året, inndelt i fire kapitler etter sesong.

At en matblogger som elsket kjøtt plutselig frontet kjøttfrie dager, var så duggfriskt at jeg ble invitert til Nyhetsmorgen i NRK P2.

Litt fleipete mot slutten spurte programlederen hvilke levekår jeg trodde denne «trenden» ville få i store kantiner, og på andre store dagligdagse arenaer. Jeg svarte at de som ikke tok «trenden» på alvor, ville fremstå som sidrompa og akterutseilte om et par år.

Bingo.

maj-britt-aagaard-kjottfri-mandag-spiselandslaget

Døgnflua som ikke ville dø

Et grønnere kosthold ble jo alt annet enn en døgnflue. Men hvordan har klimaet i debatten utviklet seg? Jeg mener det fremdeles er for mye snakk om enten eller, fremfor et både òg. Og jeg skjønner at «folk flest» blir forvirret og utmattet av å skulle holde tritt med synserne, forskerne, politikerne, influencerne, reklamen, ekspertene. Lite hjelper det at nettavisene tabloidiserer tematikken, og gir mest fokus til de kvasseste spissformuleringene og drøyeste nye idéene fra ulike fløyer.

Jeg som spiser fra alle deler av kostsirkelen kan tidvis føle meg som et skilsmissebarn, fanget i kryssilden på kjøkkenet til erkekonservative kjøttelskere (gjerne menn, delvis skjult i røyken fra en kullgrill), og nyfrelste veganere (gjerne kvinner, nedsunket i lotusstilling).

For å ikke miste fokus, har jeg begynt å trekke meg stille tilbake til eget rom. Her stryker jeg hånden over musegrå plansjer med kostholdsråd og dødsdølle kostholdssirkler fra skolekjøkkenet. Ingrid Espelid Hovig og Kåre Norum på NRK. Litt sånn o-fag anno 1985.

Dette besitter plutselig en helt besnærende fornuftig appell og ro midt i ståket fra de som tror de har funnet opp kruttet på nytt.

De gamle kostholdsrådene med sitt fokus på variasjon og måteholdenhet er for meg, akkurat nå, mer sitrende sexy enn alle insta-vennlige, dryppende, trelags okseburgere mellom hendene på kokkekåte foodier som skamløst flyr i sirkler rundt kloden på jakt etter kortreist mat. Eller atter en fotogen avokadotoast på marmorbord, med økologisk cashewsmør og spirer odlet frem av englebarn fra en biodynamisk landsby i skogbrannutsatte California.

Balansekunst og tålmodighet

Det tok tid å finne roen på et eget rom og balansepunkt. Men jeg står stødig her nå, med litt av alt: Med måtehold, helst spist her hjemme på berget. Så dødskjedelig, men egentlig grenseløst inspirerende også. Å stå i midten har gitt meg skjeve blikk fra begge de mest rigide sidene av mat- og miljøsaken. Både fra kjøttforkjemperne og veggisene.

De durkdrevne vegetar- og veganrekkene syntes nok det var koselig at en som meg satte fokus på et galopperende og skadelig kjøttkonsum. Likevel fikk jeg noen kommentarer som fortalte at jeg også fornektet Gud når jeg ikke ville gå i kloster.

På den andre siden fikk jeg skuffa dådyrblikk fra kjøtteterne (99% menn), som beskyldte meg for å tvinge på dem kaninfôr og gress. En sviker var jeg blitt i deres øyne. Jeg som hadde spredd slik matglede via bloggens dype kjøttgryter. Plutselig var jeg en trussel mot god mat og god smak. Mange taklet skuffelsen med å latterliggjøre meg, andre bare ignorerte meg i håp om at det ville gå over av seg selv.

Forvirringen ble komplett i veggisleiren da bok nummer to kom fra undertegnede: KosekokebokaStappfull av biff, pølser, flesk og faenskap.

maj-britt-aagaard-spiselandslaget-kjottfri-mandag-kosekokeboka

Pisk eller gulrot?

«Hæ, hva skjedde? Hun sier spis mindre kjøtt den ene dagen, og så sier hun kos deg med pølser i helgen?» Et ønske om realistiske delmål, skjedde. Et ønske om å gi såkalte vanlige folk en reel sjanse til å omstille seg. Trene litt hver dag før man deltar på maraton.

De folka som utgjør nordmenn flest, er fremdeles de med allværsjakke og trygge sko, som går på jobb hver morgen for en arbeidsgiver, spiser skive med gulost og salami eller cornflakes med melk og sukker. De som har maks 30 minutters lunsjpause med matpakke eller kjedelig kantine, pølse fra Narvesen som mellommåltid, tacofredag og Gullrekka. Som får lønn en gang i måneden, glemmer å spare i privat pensjonsordning, føder sine 1,62 barn, bor i sine IKEA-innredede hjem med lån til pipa, kjenner på tidsklemma og drømmer om en ferie med fly til steder der sola alltid skinner og ølen er billig.

Det store «VI» er ikke blaserte, dekadente, minimalistiske, innovative, visjonære gründere, livskunstnere, trendnisser eller influencere som ligger i forkant eller kant-i-kant med hva som tilsynelatende akkurat nå er smart og sunt. Det store «VI», Gud velsigne dem, prøver fremdeles å få endene til å møtes mens tiden skal strekke til, og har faktisk en gnagende dårlig samvittighet over at ungene spiser mindre brokkoli enn pølser.

Så hva skal de få? Pisk eller gulrot? Jeg vet ikke sikkert, men har en følelse av at første skritt kan være et luftig pisket smør med ekstra salt, smeltende over en perfekt grillet norsk gulrot.

Kanskje noen baconsmuler også. Sukre medisinen, liksom. Et første skritt mot maraton.

maj-britt-aagaard-spiselandslaget-masterchef-kjottfri-mandag

Snobberi, snobbera

Da jeg skrev Kjøttfri Mandag, kunne arbeidstittelen gjerne vært «52 veldig greie oppskrifter uten kjøtt, som smaker godt og som du blir mett av».

Det skulle treffe ganske bredt, og være gjennomførbart for folk med nevnte dårlige samvittighet men et minimum av vilje til å ta første skritt. Alle anmelderne skjønte tegninga og roste tilnærmingen. Bortsett fra åndselitens egen avis, Morgenbladet. Her syntes man boka var sånn passe gøyal, og anbefalte heller å kjøpe den svenske stjernekokken og kjøkkensjefen på Michelin-stedet Fäviken, Magnus Nilsson, sin flotte encyclopedi om Nordisk matlagning. Ja, hvorfor ikke ta motet fra folk med det samme. Det er jo likevel kjørt, påstår noen…

Sånn jeg ser det, holder det ikke at en marginal gruppe i øvre sjikt av samfunnet finner veggisinspirasjon hos aparte Michelin-kokker eller selvoppnevnte helseguruer, og begynner å strø selvplukket tørka tang eller reinlav over sine nordiskinspirerte veganske sushibowls.

Det viktigste, i mine øyne, er å få rørlegger Kjell til å halvere biff- og pølseforbruket sitt over de neste par årene. Og så få Siv i resepsjonen hos NAV på Smøla, til å bytte ut noe av kjøttdeigen i fredagstacoen med røde linser. Få Jeanette på Manglerud vgs til å lage matpakke der minst 50% av innholdet kommer fra planteriket, i stedet for å kjøpe enda en burger på Mac’ern i storefri.

Det viktigste som må skje for at vi skal klare å snu skuta med det store norske «VI» ombord, er at alt snobberi, alle ovenifra- og ned-holdninger, all arroganse fra de som har sett lyset og har reell kunnskap om mat og miljø, er rause og tålmodige når vi sitter til bords sammen, alle sammen.

Du kan godt si det handler om et slags Marie Antoinette-øyeblikk, der ingen over gjennomsnittet ressurssterke personer bør spørre den gemene hop om hvorfor de ikke bare kan spise spirer, hirse og tofu.

***

Maj-Britt Aagaard er forfatter, skribent og matblogger på Spiselandslaget. Hun vant «MasterChef Spesial» i 2015 og har vært dommer i «Kakekrigen» på FEM. I disse dager er hun å se som hovmester på TV Norge, i programmet «Første Date».