Hei dere! Wow, så hyggelig å få gjeste nettopp her. Jeg føler dét i seg selv representerer noe fra året som har gått – nettopp det å ha møtt nye grønnglitrende mennesker som på magisk vis har dukket opp og gitt meg ny inspirasjon. For slik møtte jeg nemlig Anja. Først på en podcast-lansering, deretter på Nesoddbåten over til halvøya hvor vi begge bygger og bor!
Og jeg er altså Christina Fraas, som bor i Kirsebærhagen. Et 100 år gammelt hus jeg totalrenoverer på egenhånd. Med store trær i hagen og dusj i en bortgjemt syrinbusk. Idyllisk? Ja. Men det begynte ikke slik.
For to år siden ble jeg singel, hjemløs og arbeidsløs på omtrent to uker. Fra å leve et «perfekt» liv i hovedstaden med lederstilling og frognerleilighet, til å sove på sofaen hos mamma og pappa.
Det jeg ikke visste den gangen var at dette skulle bli mitt livs reise.
Muligheter og magi
En grå søndag gikk jeg en tur. Jeg liker å gå tur der det er visning, bare fordi jeg er evig nysgjerrig på gamle hus, fine leiligheter og spennende bygninger. Og dette huset lå til salgs. Et spennende, rart og gjengrodd krypinn med klatreplanter som slynget seg opp igjennom taket og frukttrær overalt. Jeg kikket inn av vinduet og så store massive tregulv, en tørr plante og et gammelt flygel. For første gang på lenge kjente jeg det kriblet i magen.
Fingertuppene kjentes ikke like livløse som de forgående ukene. Var det et snev av magi her?
Noen uker senere hadde jeg kjøpt huset med det rare i, og sto på bar bakke med et oppussingsprosjekt ingen hadde sett maken til. 10-litersbøtter på gulvene, for det regnet inn! Ingen steder å bygge bad. Et kjøkken hvor du ikke ville smøre deg en brødskive engang. Men fundamentet – tregulvene, tømmerpanelet, karmene i messing, panoramavinduene. Wow.
Endelig så jeg verden på den måten jeg liker best: MULIGHETER. Og det var det jeg trengte. Et prosjekt å utfolde meg kreativt i for å finne tilbake til meg selv og skapergleden som gjør livet mitt verdt å leve. Nesten alt jeg har bygget er av materialer jeg har funnet og gjenbrukt fra egen hage.
Det som virkelig betyr noe
I et samfunn hvor forventningene til oss selv er uendelige og gjør oss maktesløse, var det en stor befrielse i å konkludere med følgende: «I FUCKED UP». Kort og greit. Noen vil si seg uenige i at jeg faktisk gjorde det, for Kirsebærhagen har ikke gitt meg noe annet enn muligheter. Men der og da føltes det slik. Og det var forløsende på et helt nytt plan!
Å skrelle av seg alt som heter forventninger og fasade. Tusle barbeint rundt i oppussingskaos, drikke vin til frokost og slå ting med slegge.
Det har vært en terapi ingen psykolog kunne gitt meg! Også har jeg blitt mindre dømmende – mot andre og meg selv. Når man lever et liv uten innlagt vann, toalett og dusj blir luksus og materielle goder liksom «noe ekstra».
Jeg har fått mulighet til å virkelig kjenne på hva som betyr noe. For i et slags sammenbrudd i livet var det ikke medlemsskapet mitt på et spa som var der for meg. Det var et knippe venner og familie. Og etter en stund; meg sjæl! Sider av meg selv som kanskje bare fantes langt der inne, men som definitivt har gjort at jeg har det bedre. Og ER bedre.
Så når alle stresser med gavene som må kjøpes, den perfekte maten og hvilken kjole som skal brukes på julebordet, skal jeg ikke påstå at jeg er totalt distansert fra det. Jeg kjenner meg igjen og finner noen ganger meg selv i disse situasjonene. Men da prøver jeg tenke litt annerledes.
Hva er det som egentlig betyr noe? Både i desember og resten av året.
Det er ikke verdt å kjøre seg selv så hardt at man ender i gjeld og influensa når romjulen ankommer. Innerst inne vet alle at livet er stressende. For meg er det en større gave at du er snill med deg selv, enn at du kommer i havn med å lage en perfekt jul.
Vær raus med deg selv. Det største presset kommer innefra. Pust! God jul.
***
Christina Fraas er handywoman, innholdsskaper og magasinskribent. Hun elsker gjenbruk og lever for hverdagsmagi. Hun har også den norske filmstemmen til Mary Poppins! Du finner henne på bloggen Kirsebærhagen og på Instagram.
