Det er rart å tenke på at ’feminist’ var et skjellsord inntil Beyoncé endret det med et rumpevrikk. Men grunnene til at stadig flere stolt bruker ordet, er Trump, abortlover og bærekraft.

Det er ikke så veldig ofte jeg får lyst til å gå inn i politikken. Stort sett er jeg veldig fornøyd med å jobbe med det jeg gjør: Grønn inspirasjon.

Men bærekraft er også personlig, det er økonomi og ikke minst: Det er likestilling.

Som det selvmotsigende i å bære en T-skjorte med påskriften ”Smash the patriarchy”, laget av en kvinnelig fabrikkarbeider som jobber 17 timer i døgnet for en femtilapp. Det er et viktig budskap, men den enes statement kan ikke være en annens nød.

Den kuleste T-skjorten jeg har, som heller ikke har utnyttet noen, er laget av norske Christine Krieg og har påskriften «carry yourself with the confidence of a mediocre white man.» Jeg skal begynne å bruke den oftere.

carry-yourself-with-the-confidence-of-a-mediocre-white-man-anja-stang

Tilbake til fremtiden

Noe av det jeg sliter mest med å forstå om dagen, er hvordan det er mulig å marginalisere en gruppe som er alt annet enn marginal: Halve verdens befolkning.

Forklaringen må være at selv om vi har kommet langt, har vi ikke kommet lengre. Vi har fortsatt en lang vei å gå, og noen går den i røde kapper og hvite kyser. Jeg kunne gjerne vært en av dem, for visst er det litt for mange paralleller til den prisbelønte serien i verden for tiden. Også her.

Det som skremte meg mest med ”The Handmaid’s Tale” var ikke ydmykelsene, torturscenene og all den undertrykte desperasjonen, selv om alt det var nok til å bli fysisk uvel av. Det som skremte meg mest, var tilbakeblikkene. Til et USA i nær fremtid hvor tendensene så smått begynte å slå rot, mens moderne, frigjorte kvinner og menn nærmest lo oppgitt og sa at ”de kan jo ikke gjøre dette”.

Vel, det kunne de visst, og det gjorde de. Ikke at jeg tror det kommer til å skje, men det trodde ikke June eller Moira heller.

Med penger og våpen følger makt, og maktsyke trumfer moral. Vi har jo nettopp bevitnet hva maktsyke kan skape i lille, snille Norge.

welcome-to-the-resistance-handmaids-tale-elisabeth-moss

«Welcome to the resistance!» Bildet er lånt fra @handmaidsonhulu på instagram.

Munnkurver og strikkepinner

Trump og hans konservativt kristne visepresident Mike Pence har selv gjort sitt for å innskrenke abortloven. Gjeninnføringen og forsterkningen av ”The global gag rule”, som innebærer at alle amerikanske organisasjoner som har noe med abort å gjøre – deriblant Planned Parenthood– mister all støtte.

Når den aktuelle loven ikke en gang bruker ordet abort (det er nettopp dét munnkurven innebærer), er det litt for lett å forkle hva som faktisk skjer: Noe like dramatisk som en innskrenkning i selve abortloven.

Her hjemme går vi tydeligere til verks. Det handler ikke om at noen – noen – ønsker å ta abort, verken av enslige fostre eller tvillinger. Ingen ønsker det. Hver eneste kvinne som tar det valget har sine grunner, og de er dypt personlige.

Ingen mener at Oslo faktisk har blitt Gilead, men også der skjedde alt like gradvis. Det faktum at abortloven strammes inn – i 2019– er et sterkt faresignal.

Det er første skritt på en isglatt nedoverbakke som sakte men sikkert fratar kvinner retten til å bestemme over egen kropp. Vi kan ikke bare la det skje.

trump-demonstrasjon-kvinnesak-feminist-f-ordet-abort

Vi vil fortsette å protestere, verden over, i vi bærer rosa luer eller røde kapper. Foto: Roya Ann Miller / Unsplash

Som forfatter Berit Bertling skriver i Dagbladet: «Kvinnen, det fødte, voksne individet, skal settes til side for det ufødte fosteret. Tillater vi dét, reduserer vi samtidig effektivt kvinnen til et rent produksjonsdyr.»

Menn har alltid hatt retten til å råde over eget liv og egen kropp. Bare det at en mann – attpåtil en nyslått minister– skal fortelle oss hvor mange barn vi klarer å bære frem, er usigelig provoserende.

Personlig blir jeg nesten like provosert når vår kvinnelige statsminister smiler strålende på TV, som en slags godlynt Aunt Lydia, mens hun forteller oss at vi må føde flere barn. Er dét løsningen på verdens problemer, i bærekraftens navn? Neppe.

the-handmaids-tale-hbo-nordic-abortloven

See you never, Gilead! Foto: HBO Nordic

Regjering på kollisjonskurs

Noe av det mest ironiske, er jo at majoriteten av det norske folk ikke støtter endringen. Tvert i mot. «Dette er en flertallsregjering på kollisjonskurs med flertallet. Nordmenn flest er rett og slett mer progressive, mer liberale og mer likestilte enn den nye flertallsregjeringens politikk står for,» skriver Marie Simonsen i Dagbladet.

Dette ideologiske gapet har gitt seg et tydelig utslag i «skrekktall» for Erna, KrF og Venstre. Karma biter, si!

Litt støy må Trump, Erna og Kjell Inge tåle. Noe sier meg at det ikke blir stille med det første.

Det viser seg for øvrig at «ingen» unge kvinner stemmer på KrF. De rømmer, forståelig nok, men de kan verken rømme til Høyre eller Venstre. Det er jo ikke noe særlig poeng så lenge alle tre sitter i samme båt og ror så det fosser.

 

PS: I fjor sommer var jeg gjest i den feministiske podcasten Zille i Samtale. Der snakket vi også om The Handmaid’s Tale, gitt. Her kan du lese mer og høre hele episoden.