Jeg vil alltid forbinde sommeren 2014 med to ord: Surrealisme og sorg. De andres sorg. 

I dag, mens scenen rigges til Eurovisionfinale i Tel Aviv, spoler jeg tilbake til det jeg skrev i sør-Frankrike sommeren for fem år siden:

Nok en deilig dag i Menton. Jeg triller minstemann ut i morgensola med sommerkalesjen med SPF 50. Om et par timer skal jeg tilbake til de andre, pakke strandveskene og dra for å bade. Men først skal jeg sjekke mail og nyheter mens babyen min sover.

Jeg setter meg på en kafé ved stranden og puster dypt før jeg åpner Dagbladet-appen. Det føles nesten som om jeg venter illevarslende nyheter om min egen familie; en nervøs utålmodighet.

Øynene trekkes mot det som en magnet: Bildet av voksne menn som gråter, kaster hodene bakover i bunnløs sorg. – Vi kan ha trodd at guttene var flyktende Hamas-krigere, står det.

Sitatet kommer fra Israel Defence Force (IDF). De fire guttene på 10 og 11 år, som midt i den tredje krigen i sine altfor korte liv dro på stranden med familiene sine den dagen. Prøvde å leve som vanlig, å døyve lydene av bombingen med bølgeslag, måkeskrik, latter. Til bombene faller rett mot dem.

middelhavet-cote-azur-blue-menton

Min elskede rullesteinstrand i Menton, langt fra Gaza.

Sommeren fra helvete

De treffer den ene, mens de andre løper for livet. På stranden. I sommeren fra helvete. De tre blir også truffet, bokstavelig talt med militær presisjon. Bare én overlever, dekket av sitt eget og kameratenes blod. Derfor trodde de at han var død, og fløy videre.

Sommeren vil aldri bli det samme igjen. Scenene vi ikke får beskrevet, men som må finnes der, denne vakre dagen, så langt borte. De bloddrenkte badebuksene, den uspiste nisten i strandvesken.

Jeg merker at jeg blir kald; jeg skjelver. Mine egne gutter er mye mindre, men de er to. To gutter. Om bare en time kommer de til å leke på stranden. Langt fra lyden av bombefly og synet av blod. Langt fra voksne menn som gråter åpenlyst fordi de har mistet det kjæreste de har.

Hva er igjen når håpet er borte? Empati handler om fantasi, om evnen til å sette seg selv i andres sted.

De fleste kan leve seg inn i en brøkdel av den blytunge sorgen ved å miste det kjæreste du har. Selv om vi fremfor alt vil slippe bare å tenke tanken. Vi har alle mistet noen. Samtidig har vi en utrolig evne til å stenge av og tenke på dem som er midt i infernoet, på den andre siden av kloden, som de andre.

palestinske-flagg-gaza-eurovision-ahmed-abu-hameeda-unsplash

En av de andre. Foto: Ahmed Abu Hameeda

Nasjonale traumer

Jeg klemte sønnene mine ekstra hardt den dagen. Strøk dem over håret mens de sov. Priset meg overlykkelig over at vi var på riktig sted til riktig tid. Ikke feil – som dem. Over at vi skulle ut og bade neste dag også, og neste. Stranden i Gaza, derimot, lå nok livløs. Den var blitt et åsted; nok et nasjonalt traume.

Jeg var så heldig. Rosévin med isbiter og oppblåsbart basseng i solnedgang. Blåskjell ved Middelhavet og trampolinekø i fløyelsnatten. Etterfulgt av Oslosommer, den heteste på hundre år. En ettåring som tok sine første skritt og en fireåring som lurer på hvorfor en tusenbein har flere bein enn en stankelbein.

Hvis Gud er i detaljene, er djevelen i kontrastene.

«Operation Protective Edge» varte i 50 dager og tok over 500 barneliv bare på Gazastripen. 2200 drepte totalt, over 10 ooo skadde. Nesten utelukkende palestinere. Over 100 000 mistet hjemmene sine. I dag lever de som overlevde nesten uten mat, uten elektrisitet, uten en fremtid.

bombefly-curioso-photography-de-andre-gaza-unsplash

Foto: Curioso Photography

Svart skjerm

I kveld arrangeres Eurovision Song Contest i Tel Aviv, på en scene bygget på ruinene av den palestinske landsbyen Al-Shaykh Muwannis. Sammen med 530 andre landsbyer ble den jevnet med jorden i 1948 for å gjøre plass til israelske bosettere.

Over 150 norske artister har skrevet seg på Palestinakomiteens Opprop mot Eurovision 2019. Mange viser sin støtte til den palestinske befolkningen med svart skjerm, både i stua og på sosiale medier. På SALT Oslo er det gratis solidaritetskonsert til støtte for Palestina; dit skal jeg.

Selv kan jeg ikke støtte en glamorisering og «rosavasking» av et moderne apartheidregime, og jeg klarer ikke å få sommeren 2014 ut av hodet. Fordi de andre kunne like gjerne vært oss.