work-harder-neon-sign-arbeidsliv-anja-stang

Er det alltid et mål å jobbe hardere?

– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg vil jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe, sa en venninne over et glass rødvin nylig. Det var forfriskende å høre noen faktisk tørre å si det høyt: At jobben ikke er alt.

Selvsagt er dette noe som endrer seg når man får barn – som mor er det plutselig lov å si at familien kommer først, men likevel. De færreste sier det så direkte. I vår prestasjonsbaserte verden er det nærmest tabubelagt.

Akkurat som om det å innrømme at livet er mer enn arbeid, gjør oss ubrukelige i jobbsammenheng?

Kort tid etter erfarte jeg en Facebook-bekjents motsatte syn: Det var fredag i some-land, og alle avartene av gledesutropet ”endelig helg!” provoserte henne så mye at hun startet den rareste ranten jeg har lest i sosiale medier hittil.

star-wars-lofoten-anja-stang-julie-pike-eben

All work and no play… Neida! På morsomt opptak for Eben i Lofoten i fjor sommer. Foto: Julie Pike.

Faktisk slettet hun venner over en lav sko, fordi de tydeligvis hatet jobben sin så mye at de måtte skrive noe så platt. Hun håpet at arbeidsgiverne deres ikke leste det, og erklærte at hun som frilanser med glede tok med seg jobben sin overalt, når som helst.

Jeg klarte som vanlig ikke å holde fingrene av tastaturet, og innrømmet at jeg i blant bruker hashtagen #TGIF eller caption FriYAY på Instagram. Noe som startet en ny rant, selv om vårt skjøre some-vennskap består. Jeg var ikke den eneste som ga henne motbør:

Vi var mange som sa at vi liker jobbene våre, vi også. Men synes likevel det er viktig å ha tid til familie og venner. Det må da være innafor?

gig-economy-fiverr-in-doers-we-trust-green-house

I følge den kontroversielle kampanjen til amerikanske Fiverr, en online markedsplass for frilans arbeidskraft, er hun definitivt en doer. ”You eat a coffee for lunch. You follow through on your follow through. Sleep deprivation is your drug of choice. You might be a doer,” står det under bildet av en ung, vakker hipsterkvinne med like tomt som determined blikk. Vil du ha det sånn? Trodde ikke det, nei. Jeg leste om kampanjen i en fin og viktig sak på The New Yorker.

Jobber du for å leve eller jobber du deg i hjel?

Det er tett mellom referansene til jobbmengde versus livskvalitet for tiden. Mens flere venninner med ”powerjobber” er faretruende nær å gå på en smell eller nylig har gjort det, er de som har en mer moderat jobbmengde faretruende nær blakkhet. Harvest.no og  Morgenbladet har nylig publisert tankevekkende, store saker som taler for sekstimersdag. Spør dere meg, er den debatten mer enn moden for fornyelse!

Ikke minst fra kvinneperspektiv: Det er kvinner som oftest jobber deltid, fordi det ofte er det som kreves for at familiehjulene skal gå knirkefritt rundt. Noe som gir dem lavere inntekt, færre rettigheter  og mindre gjennomslagskraft. Ikke minst ville sekstimersdag vært god medisin mot arbeidsledighet.

red-nails-this-is-it-creative-mess-pexels

Word 👆🏼 Foto: Pexels

Til tross for at vi har en regjering som mener at vi både må jobbe og forbruke mer, føles det som en intuitiv vei ut av folks tidsklemmer: Hva med å jobbe mindre men mer effektivt, ha mer fritid og tjene det samme, eventuelt litt mindre? I Sverige er flere bedrifter allerede i gang, og i Norge er det stadig flere som ser at arbeidslivet ikke må være sort eller hvitt: Arbeidsledig eller utbrent.

Selv har jeg snarere jobbet for mye enn for lite gjennom årene. Helt siden jeg begynte i min første jobb, som moteredaktør i Inside, datidens kuleste ungdomsmagasin (helt objektivt, hehe).

Jeg husker fortsatt hvordan det føltes å ta taxi hjem fra kontoret klokken tre om natten på en fredag, forbi fulle folk i pølsekø. Etter en shoot eller før en deadline.

På den tiden hadde jeg ikke barn, og derfor ikke en offisiell ”grunn” til å noen gang sette ned foten. Det er som kjent ingen som gjør det for deg. Bortsett fra muligens kroppen din; når det er for sent.

Talker eller doer?

Man skulle kanskje tro det var lettere som frilanser, når du styrer hverdagen selv? Men etter å ha sagt opp jobben og jobbet frilans som motejournalist og stylist i to år, var jeg nærmere stupet enn noensinne. Jeg er fortsatt ganske stolt av at jeg klarte å unngå å falle utfor, ved å gjøre noe som kan virke glamorøst på papiret: Å flytte til Paris.

paris-spring-cherry-blossom-anja-stang-jobb-for-livet

Fra det bekymringsløse året i Paris (2007), midt under kirsebærblomstringen i Jardin des Plantes.

Jeg hadde snakket om det så lenge at det til slutt var en som spurte: ”Er det bare preik, eller har du faktisk tenkt å gjøre det?” Jeg skjønte at jeg enten måtte slutte å snakke eller få ut fingeren, og gjorde det siste rimelig fort. For meg ble det redningen.

Når en profilert reklamefotograf ringte og trengte en stylist på én dags varsel, måtte jeg nå si nei. Med hjemmekontor i Les Gobelins ble jeg tvunget til å trappe ned. I åtte måneder bare skrev jeg. Gikk lange turer langs Seinen og gjennom Le Jardin des Plantes. Tilbrakte fire timer på Pompidou-senteret, alene. Tjente mindre enn noen gang før, men ble kjent med meg selv på en helt ny måte.

Hva er viktigst?

Jeg har ikke blitt immun mot å bli overarbeidet, og får påminnelser med jevne mellomrom, men jeg kan ikke skylde på noen andre: Som selvstendig næringsdrivende er det mitt ansvar å se tegnene, og ta dem på alvor før det er for sent. Da er veien tilbake så altfor lang.

Kanskje er det symptomatisk at jeg skriver dette på en søndag? Driver du en blogg, har du aldri helt fri. Samtidig har jeg realisert en drøm, og det er noe jeg aldri vil angre på.

Med to gira gutter er det enda mer å sjonglere, men det er også en stadig påminnelse om hva som faktisk er viktigst i livet. Samme hvor givende den er, bør det aldri være jobben.

my-boy-flower-anja-stang

Wake up and smell the flowers! Verden blir aldri den samme igjen ❤️