Tidlig traktorkrøking på sommerferie på Sætre Gård.

I hjertet mitt vil jeg alltid være Oslojente. I Oslo er jeg født og oppvokst; byen bor i meg selv om jeg ikke lengre bor i den. Når folk spør hvor i Oslo jeg er fra, har jeg alltid problemer med å svare kort. Vi flyttet mye da jeg var liten – fra rekkehuset på Ullern (som tanten min eier nå) til generasjonsboligen med svær hage på Slemdal (hvor oldemor bodde til hun døde og bestemor bor nå) til den store bygården på Fagerborg (hvor Lars Saabye Christensen skrev ”Beatles”). Da vi flyttet til den store, mørke leiligheten midt i byen, var mamma redd for at hun hadde tatt et elendig valg.

Fotball med oldemor på Slemdal cirka 1978.

Jeg løp over Kirkeveien til Marienlyst skole med nøkkelen i en tykk, rød skolisse rundt halsen. I blant var jeg alene med store stuer og to katter en liten stund før foreldrene mine kom hjem. Det høres kanskje stusselig ut, men de fem årene der er mine beste barndomsår. Jeg hadde langt, bustete hår og pannelugg (da også), klatret i trær og hoppet strikk og syklet på grusbaner og rullet ned gressbakker.

Alle vennene mine bodde innenfor en radius på 100 meter. Om kvelden bølleringte vi på dører og følte en enorm frihet.

Så flyttet vi igjen – til en fin, liten leilighet med en fin, liten hage i Ullevål Hageby. Som de første årene ble en slags pendlerleilighet, fordi vi samtidig flyttet på landet! Virkelig på landet: Til den store familiegården ved svenskegrensen, der jeg hadde tilbrakt hver sommerferie siden jeg var seks måneder. Nå var jeg et bybarn på 10, som ikke ville flytte fra vennene mine og begynne på en bitteliten skole der de hadde ventet spent på min ankomst i et halvår allerede.

Det kan være vakkert på landet: Rimfrost på vår ”egen” innsjø

Det kan være vakkert på landet: Rimfrost på vår ”egen” innsjø

Mamma jobbet i Bonytt og pappa var akademiker fra Universitetet i Oslo. I løpet av årene der nede startet han det første lokallaget av De Grønne (MDG). Samtidig drev vi med biodynamisk jordbruk og hadde ni spælsauer med navn som Sausen, Værenskjold og Jesusbarnet (det ble født i en krybbe). Jeg elsket å lokke dem inn i fjøset om kvelden, med hele gjengen etter meg i full galopp. Når vi klappet dem, lukket de øynene og logret med halestubbene.

Da jeg fylte 15 var bo-og driveplikten utført (puha!), og vi skulle endelig tilbake til byen. Jeg telte dager og har aldri elsket Oslo – byen min – så høyt som da. Siden har jeg studert i London og vært frilanser i Paris, men aldri vært i tvil om hva som var «hjemme» for meg.

Kirsebærblomstring i Jardin des Plantes (og i livet generelt) i Paris, 2007

Blomstring i Jardin des Plantes (og i livet generelt) i Paris, 2007

Fra Oslove til Nesoddenlove

Kort tid etter at jeg møtte mannen i mitt liv, kjøpte vi en treroms på Lindern og fikk våre to gutter. I fjor sommer flyttet min lille familie fra den barnevennlige oasen midt i Oslo til en enebolig med hage og havutsikt på Nesodden. Jeg trodde ikke jeg kunne føle meg så hjemme noe annet sted enn i min fødeby, men så har det kanskje noe å gjøre med at jeg ser rett inn på den hver eneste dag?

Utsikten fra huset vårt. Hei, Oslo!

Vi har fått det beste av to verdener: Skog fem minutter bak huset, hav så langt vi kan se – og byen rett ved. (Det rimte visst! Hehe.) Naboer som ønsket oss velkommen med økologiske krydderurter, fylte opp tanken da vi trengte å låne gressklipperen og inviterer på improviserte teaterforestillinger på gårdsplassen.

Veien til skole og barnehage er en sandvei gjennom skogen, og guttene våre har blitt vant til at to rådyr jevnlig gjester hagen vår. Samtidig er begge født i Oslo. Byen bor i dem også.

Brother love. Nesodden 2015

Brother love. Nesodden 2015