portrait-anja-stang-julie-pike-black-white

Det er nok ikke like skremmende å se ”døde” klær som mennesker, men likevel. Foto: Julie Pike

Ble du skremt av overskriften? Det er synd, men også sant.

Jeg har jobbet med mote i 16 år. 18 hvis jeg regner med mastergraden fra London. Jeg pleide å se på mote som noe vakkert og bekymringsløst; en flukt fra en grå hverdag. Som moteredaktør la jeg vekt på inspirasjon fremfor salg. «Det handler ikke om å pushe varer», sa jeg. ”Du kan like gjerne finne noe tilsvarende secondhand eller på bestemors loft.”

Med årene har jeg fokusert stadig mer på kvalitet og tidløshet, på personlig stil fremfor trender. Jeg har hele tiden tenkt at plagg og tilbehør som er designet med omtanke og koster mer, varer lengre og brukes oftere. Det er også sant.

Men i det siste har jeg begynt å tenke stadig mer på hvor alle plaggene ender opp. I see landfills.

pexels-skraphaug-metall-landfill-søppel

Søppelberg: Dette er skrapmetall, men det kunne like gjerne vært klær.

Det produseres så mye, så altfor fort. Faktisk så fort at flere høyt aktede klesdesignere hopper av karusellen. Så mye fortere enn da jeg begynte som ung moteredaktør for nedlagte Inside magazine, rett fra Saint Martins College. Norsk mote lå for mine føtter, og et av mine største problemer var at de mest spennende designerne ikke var tilgjengelige for norske lesere.

See it now – buy it now

Nå er de det. Til gagns. Det aller meste ligger for våre føtter – det vil si hender. Et skarve tastetrykk unna. Har du lyst og råd, har du lov. Og mens vi før måtte vente et halvår fra plaggene ble vist på catwalken til de kom i butikk, har et helt nytt fenomen endret det også: ”See it now, buy it now” innebærer at plaggene er tilgjengelige rett etter visningen, og store, internasjonale motehus går i bresjen.

Systemet med å vente et visst antall måneder er kanskje gammeldags, men er det egentlig bra for oss at alt er tilgjengelig – hele tiden? Vi forføres kontinuerlig av noe nytt som er litt finere enn det vi har fra før – og så billig at vi ikke klarer å stå imot.

Jeg tror at overfloden av valgmuligheter er en av vår tids største bjørnetjenester. De fremstår befriende, men i praksis er de tidstyver. Tvangstrøyer.

De fleste som har barn, vet at de ikke bør gis for mange valg. I beste fall blir de forvirret; i verste fall uspiselige. Kanskje vi burde begynne å oppdra oss selv også? Og se oss om etter andre kilder til selvbekreftelse.

sign-footprint-fotavtrykk-pexels-anja-stang

Happy feet: Denne tankegangen kan overføres til det meste!

Jeg synes fortsatt mote på sitt beste kan være inspirerende, og i blant blendende vakkert. Men jeg klarer ikke lengre å unngå å se alt som ligger bak. Hvor mye tid, energi og penger som går med til å lage, produsere og transportere. Oppsøke, prøve, kjøpe, frakte, henge opp. Kanskje bruke; kanskje ikke. Og så?

Klærnes kirkegård

Vi vet hvor plaggene ender opp til slutt, selv om det ikke er noe hyggelig å tenke på. Joda, vi gir bort, selger og resirkulerer, men totalt sett? Ser du, som meg, bergene av klær som har utspilt sin rolle? Gjerne i land langt borte, ute av syne og sinn.

Det hadde selvsagt vært mer behagelig å slippe de synene, og kaste seg over neste levering på Zara som et barn i en godtebutikk.

Skulle jeg virkelig ønske at jeg ikke visste? Nei. Bare ved å vite, blir vi motivert til å gjøre noe. Så hva kan vi gjøre? Begynne med oss selv:

  • Kjøpe mindre og bedre
  • Kjøpe mest mulig brukt
  • Støtte småskalaprodusenter med fokus på bærekraft
  • Stelle pent med det vi kjøper
  • Gi bort, bytte eller selge det vi ikke bruker

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Det er kanskje en floskel, men det er sant. Og det er aldri for sent å begynne.

darius-k-sel-livet-i-havet-ocean

Der det er liv i havet, er det håp. Foto: Darius K

PS: Jeg ble invitert av super trooper Irina Lee og hennes spennende prosjekt Shoppingfri, til å være hennes første gjesteblogger med dette innlegget. Da hun besøkte gjesterommet mitt i romjulen, var det med denne oppfordringen.