hei-nabo-bok-christina-skreiberg

Hei nabo! er en lekker coffee table-bok som kommer i tre forskjellige farger. Litt sånn som oss mennesker: Utenpå er vi forskjellige, men inni er vi like 😀 Foto: Christina Skreiberg

Hei! Det ordet er jeg stooor fan av. Et bitte lite ord, som kan utrette en hel del.

Selv har jeg brukt det vanvittig mye de siste årene. Gjennom seks år har jeg banket på dører og invitert meg selv inn til mine naboer i en blokk på Tøyen. 100 dører har jeg banket på. Og sagt hei! Spurt om jeg ikke kunne få komme inn på kaffe, få bli litt kjent.

Noen av naboene bodde vegg i vegg med meg. Noen over, andre under. Vi gikk inn og ut av de samme dørene. Levde i identiske leiligheter. Vi kunne høre hverandre synge i dusjen. Le. Krangle. Ha sex. Vi kunne kjenne lukten av hverandres middagsmat. Men… uten å vite noe om hverandre.

Hva vil de i livet?

Og jeg ville vite!! Jeg undret: Hvordan lever naboene? Hvor kommer de fra? Hva tenker de på? Hva vil de i livet?

Jeg har gått på besøk. Til naboer fra Afghanistan, Usbekistan, Frankrike. Rødøy, Skien, Karmøy. Etiopia, England, Serbia, Kroatia. Flekkefjord, Inderøy, Trondheim. Indonesia, Romania, Gambia, Latvia. Kongsberg, Oslo og Molde.

Men vi spoler litt tilbake. Da jeg flyttet inn i blokka, elsket jeg at menneskene rundt meg kom i alle mulige fasonger, farger og tilstander. Det var kontrastfylt og spennende. Syntes jeg. Tøyen ga meg energi.

Men Tøyen tok den også. Jeg ble frustrert over en hel del; blokken jeg bodde i var nedslitt, inngangspartiet var søplete, postkassene ramponert. Låsen til trappeoppgangen alltid ødelagt.

Og med det kjente jeg på… Ouch, tør nesten ikke skrive det, men nå skriver jeg det: EGNE FORDOMMER! Jeg tenkte mitt: Kanskje det er han eller hun som slenger fra seg søppelet sitt? Selger de der dop? Er det de som fester hele natten?

christina-skreiberg-marte-haraldsen

Christina Skreiberg ble nylig kåret til Årets frilanser 2016, for sitt arbeid med «Hei Nabo!»-boken og utstillingen. Foto: Marte Haraldsen.

Hele verden midt i fleisen

Å bo i den blokka dro meg i nakken.

Jeg begynte med å si hei til alle naboene. Hjalp den somaliske kvinnen i femte etasje opp med bæreposene. Slo av en prat hver gang jeg møtte folk i oppgangen. De små tingene. For kanskje ville hele naboskapet bli bedre om vi bare ble litt kjent, snakket litt med hverandre, viste litt varme?

Så tok jeg i litt mer; meldte meg inn i styret, ble ivrig på å arrangere dugnader. På den første dugnaden inviterte vi til hygge i bakgården etterpå, hvor alle kunne ta med en rett fra sitt land. Jeg stoppet folk og spurte om de kom. Sa jeg gledet meg til å se dem. Hang opp lapper, også på engelsk. Forklarte hva dugnad er.

Nesten 100 naboer kom, mens oppmøtet vanligvis var på 10–20 stykker.

På den dugnaden stod jeg der, og jeg tuller ikke; jeg var rørt. Jeg så at her, rett utenfor dørstokken min, bodde det mennesker fra overalt, som alle hadde glede av å bli kjent! Det nyttet!

Akkurat den dugnaden ble starten på mitt seksårige dokumentarprosjekt Hei nabo! – som resulterte i bokutgivelse og utstilling.

hei-nabo-by-cecilie-maurud-barstad

Cecilie Maurud Barstad fra Gilles and Cecilie Studio har illustrert boken.

Pågående og rar

Like etter dugnaden gikk jeg ned til de under meg. Ned til lyden av høy afghansk musikk. Banket på, sa hei og spurte om jeg kunne få komme på besøk. Naboen min Nabi bød meg inn på kaffe. Lurte nesten på hvorfor jeg ikke hadde kommet før.

Og slik fortsatte jeg.

Hver eneste gang jeg har banket på en ny dør, har jeg gruet meg. Jeg har følt meg pågående, usikker og rar. Mange sa ja, men enda fler sa nei.

Men å være hun raringen er helt greit, for en gang i mellom var det en som åpnet døren, tok seg tid, inviterte meg inn – og møtet betydde noe for dem også.

Middag på stueteppet

Jeg har opplevd rørende gjestfrihet. Da jeg banket på hos afghanske Noor, på snart åtti år, inviterte han meg inn med det samme, selv om vi aldri hadde møttes før. Jeg ble budt på te, nøtter, svisker, sjokolade. Etter hvert middag – sammen satt vi på gulvet på en duk og spiste hans hjemmelagde kylling korma. Han var like nysgjerrig på meg som jeg var på ham. Da jeg var på besøk hos Ferehsta, Aryan og Ibrahim ble jeg budt på shole zard, en typisk afghansk dessert, og fikk med meg en hel form hjem.

Takk til dere alle for at dere tok meg imot. Bød meg på kaffe, te, frokost, middag.

Hver og en av naboene i Hei nabo! er med på noe viktig, mener jeg. For når vi er åpne og lar folk bli kjent med oss, skaper det et mer åpent og kanskje til og med et bedre samfunn.

Vi er alle mer enn det du ser.

hei-nabo-utstilling-christina-skreiberg

Utstillingen stod i Rådhusgalleriet i Oslo i mai, og ble åpnet av ordfører Marianne Borgen. Foto: Monica Strømdahl

PS: Jeg drømmer om at utstillingen skal vandre videre i landet. Hvor og hvordan vet jeg ikke helt, men kanskje du som leser har en idé til et samarbeid? Jeg er som kjent glad i kontakt med folk, og vil gjerne høre fra deg!

***

Christina Skreiberg er frilansjournalist, fotograf og forfatter. Sjekk ut prosjektet hennes på heinabo.no! Det hun skriver om til daglig, kan du lese mer om på www.christinaskreiberg.com.