rips-bolle-wiinblad-duk-emalje-sommer-green-house

I dag ble en spontan Facebook-invitt til en av sommerens deiligste desserter, stinn av barndomsminner.

Finnes det egentlig noe bedre enn rips med eggedosis? Den nesten vektløse, luftige typen som er pisket uendelig lenge.

Så lenge at den holder seg fluffy og ikke begynner å skille seg før du har rukket å spise opp hvert eneste bær og slikket bollen?

Vi har én eneste ripsbusk i hagen vår, med hvite bær. Eller ullfargede, som venninnen min erklærte da vi fikk den i «ullbryllupsgave» i fjor. Jeg har lenge tenkt at den skal få selskap av to til, to røde. Den syrlige, syndige og intense metthetsfølelsen jeg sitter med nå, roper(!) at det må skje. Snarest.

rips-eggedosis-glassbolle-wiinblad-anja-stang

Eggedosis lager du lett av en (eller halvannen) spiseskje sukker per økologiske egg. Trikset er å piske den leeenge, slik mamma alltid gjorde i de laaange sommerferiene på familiegården i Østfold, der hagen bugnet av bær. Jeg tror dessverre ikke du får samme konsistens med noe annet enn sukker.

Fra nips til rips

Er ikke sånne salgs- og byttegrupper på Facebook ganske fantastiske? Det er sikkert rimelig regionsavhengig, men Nesodden-gruppa er i hvert fall ganske så god. For mellom avlagte barneklær og nittitalls furumøbler, dukker det jevnlig opp noen skikkelige gullkorn. I blant er de til og med gratis.

I dag fikk vi en invitasjon til selvplukk av rips noen hundre meter unna oss, og kom til verdens mest overgrodde tomt med en gigantisk busk.

kjempestor-rips-busk-nesodden-anja-stang-green-house

Det er kanskje ikke så lett å se på bildet, men altså – det bugner! Aller mest i midten. Lillebror og jeg fylte boksene (det vil si, han fylte munnen), og tilfeldigvis oppdaget vi blåbær noen meter unna også.

Så en dag snart blir det blåbær med melk og sukker på også; en annen kjær, heilnorsk sommerbarndomsdessert.

blabar-plukking-blueberries-boy-anja-stang

Det er jo intuitivt å by andre hvis man selv ikke har mulighet til å plukke. Ingen vil jo at frukt eller bær skal råtne på grein. Kall meg patriot (skyldig!), men jeg innbiller meg likevel at det er litt typisk nesoddensk å tenke på det? På vilt fremmede, slik jeg også skriver om i denne saken fra syd-Frankrike.

Litt senere på dagen hentet jeg i hvert fall et lass pastellfargede fliser en kort kjøretur unna, på samme måte som jeg har betalt symbolske summer for et kviltet sengeteppe, et komplett Pippi-hus og syttitalls skåler i glass.

Er det et sted gjenbruk verdsettes, er det på Nesodden. Selv om befolkningen er mer sammensatt enn ryktene sier, er nok verdiene jevnt over litt mykere her.

Da jeg skulle selge den gamle buddhaen i drivved til en like jovial sum, lå det nemlig an til å bli budkrig. Buddha sa jo forresten at lykken aldri minker ved å bli delt.

Har du gjort noe fint for en du ikke kjenner i sommer, eller selv blitt overrasket?