flower-maki-mack-pexels-frilufts-paradokset-green-house

Foto: Maki Mack / Pexels

Har du hørt det uttrykket? Det har dukket opp i bakhodet mitt i flere sammenhenger og samtaler i det siste.

Senest i går, da jeg startet dagen med et tre timers mobiliseringsmøte for et mer bærekraftig friluftsliv. «Friluftsparadokset» var arbeidstittelen, som samlet rundt 40 ulike aktører med vilje til å gjøre en forskjell var samlet på initiativ fra DNT og DogA i lokalene til innovasjonsfirmaet Æra.

Lederne for tungvektere som NSB, Hurtigruten og Bergans møtte grønne aktører som Framtiden i Våre Hender, Miljødirektoratet og Svanemerket.

Stas, da, at en «liten fisk» som meg og Green House også fikk være med på laget. Og på bildet vi fikk tilsendt etter møtet, hehe:

friluftsparadokset-baerekraft-dnt-doga-green-house

Æra dokumenterte at jeg plasserte Green House under punktet «dokumentasjon» i friluftslivssyklusen…

Fakta om friluftsliv

Visste du at nordmenn bruker 15 milliarder(!) på sports- og fritidsutstyr? Det er tre ganger mer enn den gjennomsnittlige europeer. Og visste du dette; at skarve 5,1 millioner nordmenn flyr like mye som 50 millioner EU-borgere til sammen? Noe å tygge på.

For det er paradoksalt nok slik at jo mer vi opplever naturen, jo mer ødelegger vi den. Det handler om utstyret vi trenger, hvordan vi kommer oss dit og hvordan vi bruker naturen.

Det er særs ironisk, men det er jo også tekniske klær og utstyr som har høyest innhold av miljøgifter, i følge en fersk oversikt fra Framtiden i Våre Hender. På tide å slå oss sammen og gjøre noe med det, da?

mads-oftedal-schwencke-sir-david-attenborough-friluftsparadokuset

True story, Sir David Attenborough!  Foto: Mads Oftedal Schwencke

Det var nettopp dét DNT, DogA og Æra tenkte, og slik kommer det nok også til å gå. Men underveis ble det også klart at ståstedene er ganske forskjellige. Så er det egentlig så lett å gå «fra fotavtrykk til håndtrykk»?

Prosjekt perfekt?

Jeg er langt i fra et perfekt menneske som gjør alt riktig. Ingen av oss er det. Alle har vi våre greier. Våre blindsoner.

Likevel er vi ofte så flinke til å rakke ned på andre. Andres innsats, andres engasjement. Det er da det beste blir det godes fiende.

lupiner-blomster-frilufts-paradokset-green-house

Lupiner: Venn, fiende eller verdens vakreste ugress? Foto: Pexels

Da jeg startet Green House for ganske nøyaktig halvannet år siden (hurra!), var jeg forberedt på kritikk fra to kanter: De som ikke syntes jeg var «grønn» nok, og de som syntes jeg var for grønn, altså moraliserende. (Du kan som kjent ikke please alle, og blir bare ulykkelig av å prøve.)

Vet dere? Det skjedde ikke. Det finnes sikkert flere som synes det ene eller det andre, som ikke følger meg og Green House. Men jeg har knapt fått noe kritikk siden lanseringen, og vet ikke helt hvorfor. Jeg vet bare at jeg er så takknemlig for rausheten og støtten deres. For at mine grønne lesere også er så greie!

anja-stang-hm-conscious-exclusive-econyl

Foto: Mille Frømyhr

Om å gi hverandre slack

Forleden holdt jeg foredrag om bærekraftig mote for tre norske designfirmaer som allerede gjør grønne grep, men ikke helt tør å formidle det. For hva da med det de ikke gjør «riktig»?

Når du stikker hodet frem, kan det bli hugget av. Men det kan også gå bra.

Du kan møte likesinnede, bli inspirert, inspirere. Og når det er sånn, så gøy? Ja, da får du lyst til å gjøre mer.

Jeg tror det er der vi må begynne: Med å gi hverandre slack, og samtidig tørre å stå for noe. Å prøve å endre ting, på vår måte. Men gjerne sammen, selv om vi ikke er like. Sammen er vi jo dynamitt.

God helg, fine folk! Kanskje tilbringer du den ute i naturen?

jake-ingel-biosphere-innovation-frilufts-paradokuset-green-house

Det Stockholm Resillience Center sa. Foto: Jake Ingel