tavi-gevinson-anja-stang-blogger-lookalike

I Stella-redaksjonen fikk vi høsten 2011 (da jeg var moteredaktør) ideen om å kle oss ut som vår favorittblogger. Lite visste jeg da at jeg fem år senere skulle følge i Tavis fotspor 😜 Foto: Stella.

”Nei… Skulle man startet en blogg, da?” Vel, det var ikke helt sånn det begynte.

Det har vært en lang og brokete vei, som egentlig startet da jeg bodde i Paris som enslig frilanser for ti år siden. Jeg begynte nemlig å ”blogge” allerede i 2007.

For magasinet Henne, fra soverommet mitt i den franske hovedstaden. Helst liggende i sengen dagen derpå – da stod historiene klarest for meg. Enten det handlet om dating på fransk, om det helt spesielle nattelyset i Paris eller hvor vanskelig det var å få tak i junk food på en søndag.

paris-la-seine-view-beautiful

Nattelyset i Paris lar seg ikke så lett fange på film, så her er Seinen i kveldslys ❤️

Ting ingen ville betale meg for å bruke spalteplass på i printutgavene av Henne, Costume eller ELLE på den tiden. Ting jeg savnet å fortelle noen om, der jeg satt på mitt billedskjønne men nokså ensomme hjemmekontor i området Les Gobelins i 13. arrondissement.

Et digitalt ”rom” som var personlig, uten å bli privat.

anja-stang-moteblogg-henne-2007

Bildebevis! Sånn så en kul nettside og en viss «moteblogger» ut i 2007…

Jeg var glad i bloggen min, selv om jeg opprinnelig måtte overtales av Hennes nettredaktør. ”Selv Suzy Menkes blogger, for International Herald Tribune!”, sa hun. Og fikk selvfølgelig viljen sin.

Men vi var tross alt i bloggens barndom, og ”bloggen” min var snarere et slags kåseri med et retusjert bylinebilde til. Så flyttet jeg hjem og vinket farvel til Anjas Moteblogg – som strengt tatt handlet om alt annet enn mote.

homeless-in-paris-starbucks

Patrick bodde på gaten i Les Gobelins, og han fortalte meg sin sterke historie i magasinet Henne. Her har han lånt solbrillene mine – og overtatt frappuccinoen min…

De nye alt

De påfølgende årene fulgte jeg fenomenet med blandede følelser, og må innrømme at jeg overhodet ikke så det komme. At bloggerne skulle bli de nye modellene, skribentene, redaktørene og kjendisene. De nye alt.

Samtidig må de være samtidens mest utskjelte gruppe. Fordi de tjener mest og får for mye oppmerksomhet. Fordi de er overfladiske og selvsentrerte – eller ”kjøpt og betalt”.

Først nå skjønner jeg hvor mye arbeid det ligger bak en blogg; å bygge, drive og leve sin egen merkevare.

Det er selvsagt valgfritt – heldigvis– hvor mye man blottstiller privatlivet sitt, men fenomenet fordrer jo å til en viss grad ”by på seg sjæl”. Og arbeidstiden sin. De færreste har råd til å jobbe gratis, og hvorfor skulle de nå det?

I to år har jeg hatt en gjesteblogg hos Økologisk.no, hvor jeg har kunnet ”økonørde” et par ganger i måneden, med gitte rammer og et fast honorar. Jeg har fått dele engasjementet mitt i magasiner også: Jeg har skrevet om etisk mote i Stella og NRK Ytring, om bærekraftig «luksus» i B.Inspired og intervjuet WWF-leder Nina Jensen for Infinitum. Likevel har jeg savnet stadig mer å ha min egen kanal.

anja-stang-paris-lala-berlin

Etter at jeg hadde flyttet hjem ville jeg helst se ut som en fransk brunette. Her på besøk i 2008, med «palestinaskjerf» i kasjmir fra Lala Berlin.

Et sted der jeg kan skrive om grønn livsstil så ofte jeg vil – uten å bli redigert eller formatert på en måte jeg ikke har innflytelse på. Det kan jeg nå. Og innflytelse? Ja takk! Så lenge kloden vår og jeg har samme hjertesak.

Blogging vs influencing

Når ble egentlig ordet blogger erstattet av influencer? Det er et stort og litt pretensiøst ord. Mens ordet ”blogger” kan virke forminskende og litt tullete, henger ”influencer” desto høyere. Det kan romme usannsynlig mye – alt eller ingenting. Men det forteller noe om påvirkningskraft.

Derfor startet jeg en blogg som 41-åring. En grønn en, som en motvekt til rosa, selv om jeg elsker rosa. Noen kaller det et nettmagasin; jeg kaller det en blogg i mangel av en redaksjon. Selv om en gjennomsnittlig redaksjon i dag teller to personer.

Først og fremst kaller jeg dette rommet – dette huset– for Green House. Her føler jeg meg hjemme.

portrait-anja-stang-julie-pike

Noen år eldre og noen hakk mer bevisst. Foto: Julie Pike.

PS: Takk for at besøker mitt grønne hus! Jeg setter stor pris på innspill og kommentarer – i kommentarfeltet eller via epost. Og meld deg gjerne på nyhetsbrevet mitt (nederst på siden) for høydepunktene av alt som er grønt og skjønt 🍀