Jeg blir gretten av kollektivtrafikk, og stressa av å sitte i bil. På sykkelen derimot, er jeg lykkelig.
Det høres banalt ut, men å bruke 15 minutter på å sykle til jobb i stedet for å sitte (ok, stå) i 20 minutter på en overfylt buss, forvandler meg til et lystigere vesen.
Det er overraskende enkelt å forklare hvorfor. Jeg blir en del av byen, i stedet for tilskuer.
Jeg gjør noe aktivt. Jeg tar valg. Jeg sitter ikke med nesen i telefonen. Jeg får sol i fjeset og vind i håret og alle de andre klisjeene man kan oppdrive når man snakker om sykling. Men det viktigste; jeg blir glad.
Det er også dette som er grunnen til at jeg to ganger i året tilbringer en uke i en fremmed by, og gjør alt for å bli bedre kjent med den fra sykkelsetet. Siden 2015 har Mari Oshaug og jeg besøkt Tokyo, Oslo, Portland, Milano og sist nå i høst – London. Resultatet av reisene våre er magasinet Bikevibe. 200 sider med sykkelkultur og gode historier.
Det handler om frihetsfølelsen
Da vi først startet Bikevibe var det flere som var overrasket over at vi ikke drev med sykling som sport. Hvorfor var vi da så interessert i det? For Mari handlet det om estetikk, i tillegg til at hun alltid har syklet når hun skal et sted. For meg var det opplevelsen av å komme seg fra et sted til et annet uten å være avhengig av andre og vissheten om at sykkel bidrar til bedre bymiljø.
Tre år og fem utgaver senere er jeg fortsatt like glad i frihetsfølelsen sykling gir meg, og jeg blir like glad hver gang det dukker opp et nytt felt med rød maling på veiene.
En ting vi har lært siden vi først begynte å reise rundt for å dokumentere sykkelkultur, er at å gjøre en by mer sykkelvennlig tar tid. En fellesnevner vi har sett i alle byer vi har besøkt, er ildsjeler, entusiaster og mennesker som sykler, uansett forhold. Og byene, de følger etter.
London, for eksempel, som er tema for den nyeste utgaven av Bikevibe, ble for bare noen år siden sett på som en farlig by å sykle i. Man skal være forsiktig med å peke nøyaktig på hva boomen skyldes, men blant annet på grunn av høye boligpriser og kronglete kollektivtrafikk, sykles det som aldri før.
Det jobbes derfor på spreng for å forbedre sykkeltilbudet, samtidig som kulturen blomstrer og det popper opp både rammebyggere, sykkelbutikker og sykkelkafeer på (nesten) hvert gatehjørne.
Du er ikke en syklist, du bare sykler
Et av punktene som flere byer og entusiaster har trukket frem over de siste årene, er at det ikke er et mål i seg selv at flere skal identifisere seg selv som ”syklister”. I stedet skal det å sykle være noe man bare gjør, like naturlig som å gå eller kjøre kollektivt.
Har du noen gang hørt om en bilist som omtaler seg som nettopp dét? Neppe.
Det samme gjelder å endre fokuset fra å være ”en som sykler til jobb”, eller commuting som det så pent heter på engelsk, til å bare være en som sykler uansett hvor du skal. Fritt for merkelapper og forventninger.
Det er en tankegang som gjør meg glad.
Silje er features editor i sykkelmagasinet Bikevibe. Deres femte utgave, Bikevibe London, er ute nå. Se mer på bikevibe.no og følg Bikevibe på Instagram.
